Aftenposten

Norsk kvalitet som yter motstand.

Musikk som yter motstand, kan være den enkleste å pleie vennskap med.

Saksofonist og klarinettist Klaus Ellerhusen Holm har skrevet musikken på Canarie, og han har med seg fire musikere som gir den karakter og levende retning. Vi befinner oss i et stilfelt med mange åpninger. Samtidsmusikken møter jazzen, og et islett av folklore synger med. Ideen er langt fra ny, men Honest John klarer å sette egne fortegn i dette spennende mellomrommet. Kvintetten fremstår som yndig kammerorkester og blåsvart improvisasjonskollektiv i én og samme distanse. Hver enkelt musiker får likevel rom til å fremtre med tydelighet. Kim Johannesens banjo og Erik Nylanders trommer drar i gang førstesporet «Laacs», i god britisk freestringtradisjon, før Ole-Henrik Moes fiolin peker vekk, og hele bandet lar poengterte arrangementer bygge avslutningen. «Laacs» er en meningsbærende introduksjon til hva albumet rommer. Det er i skjæringsfeltene og i harmoniseringen av kontraster at Canarie vekker sterkest interesse.Frontlinjens kombinasjon av gitar, fiolin og saksofon skaper avstand til det forslitte, og Ola Høyers bassvariasjoner underbygger friskheten. «Tresko og ost» er den tilslørende tittelen på et stykke med oppdrift og sterk spenst i detaljene. Jeg kan høre at de nyter samspillet. Nytelsen gir seg til kjenne i det overskuddet som nærer musikken.