Ærlige herrer

Anmeldt av Tor Hammerø, Tor De Jazz 03.08.14

Bak bandnavnet Honest John skjuler noen av kongerikets aller mest spennende improvisatorer seg. Musikken de gir oss er også av det unike slaget.

Honest John i aksjon på Nasjonal Jazzscene Victoria på Karl Johan i Oslo.

Med altsaksofonisten og klarinettisten Klaus Ellerhusen Holm i spissen, både som komponist og retningsgiver, og med Ola Høyer på bass, Kim Johannesen på gitar og banjo, Ole-Henrik Moe på fiolin og Erik Nylander på trommer, så er Honest John noe helt nytt og originalt i den etterhvert enorme norske jazzfloraen.

Når Ellerhusen Holm & Co forteller oss at de henter insprirasjon fra nederlandsk frijazz, brasiliansk jazz og samba og komponister som Webern og den italienske samtidskomponisten Salvatore Sciarrino, så er det ikke så vanskelig å legge sammen at det Honest John byr på, ikke låter som noe som helst annet som har vederfaret sanseapparatene. Og du verden så godt det gjør!

Klaus Ellerhusen Holm er den ideologiske føreren i Honest John.

Lydbildet med denne originale instrumenteringa, blant annet med banjo og fiolin, blir sjølsagt også av den spennende og annerledes sorten. Den er med på å understreke Ellerhusen Holms originale ideer og med de likesinnede og søkende medmusikantene, så tar de oss med til steder vi sjelden eller aldri har vært på før.

Musikken er en miks av åpne og løse strukturer og ganske så streite melodiske løsninger med nesten vakre (!) låter. Både solistisk og kollektivt holder Honest John et meget høyt nivå og er med på sementere oppfatninga av at det skjer mye unikt her hjemme og det på et nivå som tåler sammenlikning med hva som helst hvor som helst.

"Canarie" er gitt ut på det italienske selskapet Rudi Records og det er morsomt å se at Honest John i august-utgava av det verdenskjente jazzmagasinet DownBeat også får meget hederlig omtale.

Ærlig og unik musikk skapt og framført av topp musikanter fortjener mye oppmerksomhet - slik er det med den saken.

Dag og Tid

By LARS MOSSEFINN

Klaus Ellerhusen Holm samla for knapt eit år sidan ein kvintett i Kolbotn kyrkje og spela inn ni låtar av kapellmeisteren som kan karakteriserast som musikalsk kjemi på roteloftet. (Eg vil insistera på at dette skal takast som ein kompliment.) Uttrykket til Ærlege John har lånt frå ymse hald, men ein særleg tydeleg raud tråd er inspirasjonen frå nederlandsk frijazz slik han har kome til uttrykk gjennom orkestret ICP og musikalsk omland, men Holm har også late seg inspirera av samtidskomponistar som Webern og Sciarrino.

AKUSTISK
Musikken er gjennomført akustisk. (Det er dei akustiske kvalitetane ved el-gitaren til Johannesen som er i fokus.) Låtane har stadig innslag av solo-, duoog trioparti, og bruken av klarinett og banjo gjev musikken eit transparent kammermusikalsk preg. Musikken har til tider ei hypnotiserande tilbakelent ro, og sjølv i dei meir komplekse partia vert aldri uttrykket overlest.

SOLISTISK
Klaus Ellerhusen Holm bidreg naturleg nok solistisk, men det er spesielt hyggjeleg å oppleva Ole-Henrik Moe fleire stader, mellom anna i «Mimolette» og introen på «Happy Guigue». Den viktigaste kvaliteten ved CD-en er likevel det tillitsfulle samspelet.
Dette samspelet er gjennomgåande supert, men når ein topp i «Rackette/ Hollandsk Calypso»

LARS MOSSEFINN
Lars Mossefinn er frilans kulturarbeidar
og fast jazzmeldar

All About Jazz

By ALBERTO BAZZURRO

Volete regalarvi una scoperta, di quelle che ancora si fanno, nel jazz alle più estese latitudini, ascoltando qualcosa che un attimo prima era totale tabula rasa? Procuratevi questo bellissimo album del giovane quintetto norvegese Honest John e non rimarrete delusi. 

I cinque scandinavi vi navigano attraverso nove composizioni, tutte del sassofonista/clarinettista Klaus Ellerhusen Holm, nelle quali un raffinato camerismo che rivela un attento orecchio anche verso crinali non jazzistici si sposa con una sete di sperimentazione preziosa e calibrata, che sembra a sua volta non disdegnare figure di primo piano del jazz degli ultimi decenni quali Tim Berne (peraltro più aggrovigliato e denso) o Henry Threadgill (ma pescando più indietro anche un Eric Dolphy). 

La singolare connotazione timbrica (un'ancia, tre corde e batteria) consente a Honest John di spaziare attraverso territori piuttosto ampi, ciò che i cinque fanno peraltro conservando una cifra stilistica nitida e riconoscibile. Si va così dalla vivacità più palpabile dell'iniziale "Laacs," alle maggiori angolosità di "Canarie," dal clima atmosferico-minimale di "Ab Vibb," al più perentorio, quasi caracollante "Chachas," in cui, oltre a Berne, sembra far capolino anche la lezione ornettiana. 

Un notevole prologo per solo violino, sfrangiato e antiaccademico (lo strumento di Ole-Henrik Moe è del resto una delle voci-guida di tutto il disco) apre "Happy Guigue" e con esso la seconda cinquina di brani. Ottimo anche lo sviluppo corale, da cui parte un maiuscolo assolo di clarinetto. Dopo un'intro per chitarra acustica, il successivo "Tresko Og Ost" si apre poi—mosso e diretto—verso un nuovo exploit di Moe. Segue il pacato, quasi dondolante "Maaslander," quindi, previo un prologo per solo contrabbasso, "Mimolette," ancora dallo sviluppo quanto mai vitale, sfociante nel conclusivo, ampio e bipartito, "Rackette/Hollandsk Calypso," nervoso e incalzante. 

Questo è quanto. Sperando di non aver sminuito con una descrizione così dettagliata il gusto per la scoperta di cui dicevamo.

http://www.allaboutjazz.com/canarie-honest-john-rudi-records-review-by-alberto-bazzurro.php

Aftenposten

Norsk kvalitet som yter motstand.

Musikk som yter motstand, kan være den enkleste å pleie vennskap med.

Saksofonist og klarinettist Klaus Ellerhusen Holm har skrevet musikken på Canarie, og han har med seg fire musikere som gir den karakter og levende retning. Vi befinner oss i et stilfelt med mange åpninger. Samtidsmusikken møter jazzen, og et islett av folklore synger med. Ideen er langt fra ny, men Honest John klarer å sette egne fortegn i dette spennende mellomrommet. Kvintetten fremstår som yndig kammerorkester og blåsvart improvisasjonskollektiv i én og samme distanse. Hver enkelt musiker får likevel rom til å fremtre med tydelighet. Kim Johannesens banjo og Erik Nylanders trommer drar i gang førstesporet «Laacs», i god britisk freestringtradisjon, før Ole-Henrik Moes fiolin peker vekk, og hele bandet lar poengterte arrangementer bygge avslutningen. «Laacs» er en meningsbærende introduksjon til hva albumet rommer. Det er i skjæringsfeltene og i harmoniseringen av kontraster at Canarie vekker sterkest interesse.Frontlinjens kombinasjon av gitar, fiolin og saksofon skaper avstand til det forslitte, og Ola Høyers bassvariasjoner underbygger friskheten. «Tresko og ost» er den tilslørende tittelen på et stykke med oppdrift og sterk spenst i detaljene. Jeg kan høre at de nyter samspillet. Nytelsen gir seg til kjenne i det overskuddet som nærer musikken.

DOWNBEAT

by Peter Margasak 

Reedist Klaus Ellerhusen Holm is one of the most curious and probing improvisers within Norway’s bustling creative music scene. He plays in the stylistically elusive trio Ballrogg and he’s worked with bassist Ingebrigt Håker Flaten and the improvising quartet Muringa, among others, but nothing has revealed the full range of his ideas like this wonderful little album by his quintet Honest John.

Aside from the unusual, chamber-like timbre created by his excellent group—thanks largely to the brittle banjo tones and fluid electric guitar sound of Kim Johannesen and the astringent, virtuosic violin playing of Ole-Henrik Moe—his compositions tackle a diverse array of gambits, beginning with the spiky, wide-open forms of the roiling “Laacs” and closing with the driving “Raclette/Hollandsk Calypso,” part of which tips its hat to the vibrant Dutch jazz scene, buoyantly injecting a Caribbean lilt in a manner similar to how Amsterdam musicians borrow from South African kwela. The rhythm section of bassist Ola Høyer and drummer Erik Nylander provides an exceptionally fluid foundation for the jagged arrangements and heady interactions between the front line. Honest John moves easily between conventional jazz solos and absorbing explorations of color.

The title track opens with terse clarinet pops and snorts, short and strident violin double-stops, and gnarled banjo chords over the coolly simmering machinations of the rhythm section before a loping groove and sleek melody emerges, while “Ab Vibb” begins with a long-tone blend of upper-register clarinet and guitar feedback before unfolding into a stately martial dance of contrapuntal melody. Holm has a clear affection for the sort of corkscrewing melodic lines of both Henry Threadgill and Tim Berne, but the instrumental makeup and the rhythmic feel at play are unique to Honest John. Canarie is one of the best debuts I’ve heard in a few years.