Large Unit - Blow Out Festival, Oslo, 2014

Den vanskelige tredjerunden
(Salt Peanuts, 16. august 2014) 

Foto: Jan Granlie


BLOW OUT, OSLO, DAG 3: I går påsto kollega Johan Hauknes, at det var svenskene som til slutt gikk av med seieren i Blow Outs store musikalske landskamp. Men man skal ikke kåre en vinner etter halvgått løp. I går kveld var Blow Out inne i den vanskelige tredjerunden, og det er altfor tidlig å kåre en vinner før den er gjennomført.

Nok en kveld med fire band på scenen i det lille, intime klubblokalet MIR på Grünerløkka på Oslos østkant. Første par på scenen var en norsk/svensk konstellasjon bestående av den norske saksofonisten og klarinettisten Klaus Holm og den svenske gitaristen David Stackenäs. En kammermusikalsk åpning som var vakker, intens og inspirerende. Holm kjenner vi best fra bandet Ballrogg, mens Stackenäs i flere år har vært en toneangivende friimprovisator i nabolandet. Sammen skapte de en nesten magisk stemning, med Stackenäs «klimpring» på den akustiske gitaren og Holms fabuleringer på altsaksofon og klarinett. En nydelig åpning!

Deretter fikk vi igjen møte den britiske pianisten Pat Thomas. Denne gangen sammen med trioen SAKA som består av bassist Jon Rune Strøm, saksofonist Kristoffer Alberts og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen. Som stikkord for dette settet kan man godt sette energi. For her var vi inne i landskapet som de senere årene har vært konstruert av The Thing og likesinnede. Strøm er en jævel på bassen. Han hamrer og slår, samtidig som han legger grunnlaget for de andre musikernes reiser ut i et vitalt og rått landskap. Andersens trommespill ligger tett opptil det vi hører fra Paal Nilssen-Love. Han raser avgårde på turbofart uten sikkerhetsnett og skrupler. Og foran på scenen gjør Alberts energiske forsøk på å rette ut saksofonen. Det er en ytterst intens trio som svinger fantastisk hele veien. Og over det hele hamrer Pat Thomas over tangentene, så man nesten kan høre de rope om hjelp.

Tredje sett denne fredagen var med den danske, nå Trondheimsbosatte, saksofonisten Mette Rasmussen. Her på salt-peanuts har vi tidligere berømmet denne unge energibunten av en saksofonist (se rapportene fra Hagenfesten). I går beviste hun nok en gang at hun er et av de største saksofontalentene på denne kloden nå om dagen, og et endelig bevis på at kjønn og musikk ikke har stort med hverandre å gjøre. Vi har tidligere sammenlignet henne med Albert Ayler, men i går var hun adskillig nærmere Peter Brötzmann i sine mange eksplosjoner. Hun behersker altsaksofonen til fulle, og vrenger og frir på frijazzen som nesten ingen andre. Likevel er det en mening bak det hele. Hun har et hode fullt av ideer som hun klarer å forfølge helt ut, noe som er en bragd i seg selv.

Etter tre band denne kvelden regnet vi det som uavgjort mellom Norge, Sverige, Danmark og England.

Siste band ut denne salige fredagskvelden var festivalorganisator Paal Nilssen-Love med sitt «ministorband», Large Unit. Dette er en samling relativt unge musikere som under «den gale professor» Nilssen-Loves ledelse gjør hva de kan for å rive ned de lokalene de befinner seg i. At bandet, som teller ikke mindre enn 11 musikere, i det hele tatt fikk plass på scenen på MIR må regnes som et mirakel, men plass fikk de, og selv om de ikke reiv ned gamle Musikkens Hus, så var det ikke langt unna.

Bandet består av bassistene Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, gitarist Ketil Gutvik, electronicamaestro Lasse Marhaug, trombonist Mats Äleklint, kornettist Thomas Johansson, tubaist Børre Mølstad, saksofonistene Klaus Holm og Kasper Værnes og trommeslagerne Andreas Wildhagen og Paal Nilssen-Love. Og det var her landskampen skulle avgjøres.

Spenningen var til å ta og føle på allerede fra avspark. Bandet gikk ut i hundre og økte på etterhvert. Solistene sto fram på rad og rekke og avleverte en rekke eksplosjoner og energiutladninger, og bak det hele styrte og svettet Nilssen-Love bandet gjennom noen av sine «skisser» eller komposisjoner. For det er «skisser» og komposisjoner denne gjengen holder på med. At et frilynt improvisasjonslag som dette oppererer med «blekker» kunne virke noe merkelig, men muligens var det eneste mulighet kapellmesteren hadde for på noen som helst mulighet til å kunne styre skuta fra sin posisjon bakerst på scenen.

Og styrt var musikken, selv om solistene fikk god plass å boltre seg på. Og uten forkleinelse for noen av de dyktige musikerne, må vi innrømme at det skal mye til å overgå trombonist Mats Äleklint i hans energiutladninger. Under en konsert med The Thing XXL i fjor, utropte saksofonist Mats Gustafsson Äleklint til verdens beste trombonist i dag, og etter å ha hørt han denne kvelden kan vi ikke vært mer enig med den svenske bråkebøtta. Det er ingen som går utenpå Äleklint! Hans kreativitet og energi er ut av en annen verden, og med han som viktigste og mest brukte solist, måtte denne kvelden ende i pur glede.

Når vi nå begir oss ut på oppløpssiden av årets Blow Out, forbereder vi oss på nok en serie med strålende konserter. Fra kl. 15:00 i dag, skal vi få med oss den nederlandske krafttrombonisten Wolter Wierbos, trioen Gutvik/Strandberg/Backer (begge disse konsertene på Cappelens Forslag), før kveldskonsertene på MIR gir oss Strandberg/Sandell/Thorman, Nystrøm/Johansson/Storesund/Laihonen og Ketil Gutvik solo, før det hele rundes av med verdens beste rockeband, nederlandske The EX. Vi gleder oss, og så gir vi blanke i landskampen. Her er det en helt annen idrett som skal utføres!

Jan Granlie

http://salt-peanuts.eu/consert/den-vanskelige-tredjerunden/