Large Unit - Downtown Arts Center, Lexington, KY, 17.06.2015

The Musical Box

"Ready to rock"?
That was the call to places by Paal Nilssen-Love for the 10 fellow musicians of the aptly titled Large Unit last night at the Downtown Arts Center.

But as anyone who has witnessed the Norwegian drummer in action at his numerous appearances here over the last 13 years for the Outside the Spotlight Series, “rock” is a relative term.

When he cranks into action, Nilssen-Love packs the precision and sonic assault of a schooled rock drummer. That happened several times during this 80 minute performance, creating a percussive firestorm as dueling rhythm sections punctuated the sometimes placid, sometimes corrosive sounds of a potent front line of horns and winds.

But Nilseen-Love is an improviser of the first order and Large Unit – composed of players from Norway, Finland, Sweden and Denmark – is a jazz army that fleshed out compositions by the drummer with modern classical flourishes, free jazz immediacy and a curious symmetry that sounded, well, Nordic.

The show-opening Austin Birds was an open display of the band’s cagey dynamics in action. A whir of electronic static from Tommi Keranen introduced the Large Unit sound in increments – strains of tuba from Per Ake Holmlander lifting out of a sonic fog, guitarist Ketil Gutvik and Nilssen-Love battling over two different bassists (Christian Meaas Svendsen and Jon Rune Strom) and exchanges from the four-member front line. Then everything hit head on and accelerated with the aural force of a rocketship, gaining speed and intensity until the music receded and splintered.

The down side of such a make-up was that several players were often left with little to do. For much of the performance, one rhythm section sat out as the other propelled the music. Other musicians – specifically, Gutvik – seldom got much elbow room in Large Unit’s almost inclusive sound.

That was likely part of Nilseen-Love’s design for the music. The dynamics created an almost Zappa-like undercurrent during Erta Ale 2. But in a leaner passage, the tune yielded a sparse, willowing exchange between Keranen and trombonist Mats Aleklint so symmetric that it became tough difficult to differentiate the electronic ambience from the organic improvising.

Then there were tunes like Circle in the Round that simply exploded with color – cartoon like bass runs, trombone led grooves and the two rhythm sections tossing rhythmic shifts back and forth. Topping it all was a horn/wind melody that wound this circus up with a pastoral coda that sounded almost mournful.

It was a lot to take in. But such were the challenges and rewards that resulted in having a jazz battalion like Large Unit around to shake up the senses.

Walter Tunis

http://musicalbox.bloginky.com/2015/06/18/in-performance-large-unit/

Large Unit - Oorstof, Zuiderpershuis, Antwerpen, 3.05.2015

Code rood voor het Zuiderpershuis!
(Draai Om Je Oren)

Photo: Hans van der Linden

Paal Nilssen-Love is een bekende naam voor de liefhebbers van de progressieve jazz en vrije improvisatie. In de afgelopen jaren heeft hij als drummer een ijzersterke reputatie opgebouwd binnen een veelvoud aan samenwerkingsverbanden. In duo's en trio's met musici als Ingebrigt Håker Flaten, Mats Gustafsson, Ken Vendermark, Dave Rempis, Fredrick Lonberg-Holm, Lasse Marhaug, John Butcher, Peter Brötzmann en Joe McPhee. Verder is hij bekend van zijn werk met Atomic en The Thing.

En dan, in 2014, krijgt Nilssen-Love de kans om de Large Unit op te richten. De aanleiding is een voorstel van het Kunstnarhus in Sjøbygda, Noorwegen, om daar te komen werken als artist in residence en de band van zijn dromen samen te stellen. En die band komt er, met een bijzondere bezetting: twee slagwerkers, twee bassisten, vijf blazers - drie koper, twee rieten, gitaar en elektronica. Elf man sterk in totaal. En nu, als onderdeel van een korte Europese tournee, stond dit gezelschap in een kleine zaal van het Zuiderpershuis in Antwerpen als onderdeel én absoluut hoogtepunt van de Oorstof-reeks.

Want een hoogtepunt was het. Aan alles is te merken dat hier een band staat met louter topmusici, die zowel excelleren in het samenspel als in hun individuele bijdragen. Waarbij de muziek varieert van subtiel, bijna poëtisch tot aan orkaankracht. Code rood, zullen we maar zeggen. 

Photo: Hans van der Linden

Het openingsnummer 'Ana' begint op een zoekende, aftastende bijna rommelig aandoende manier, waarin de vijf blazers - trompet, trombone, tuba en twee altsaxen - hun partijen blazen, schijnbaar zonder onderlinge samenhang. Dan weerklinken de eerste drumslagen en worden er stevige akkoorden neergezet. Het is gedaan met de rust. Hierop volgt een jankende gitaarsolo van Ketil Gutvik, krachtig begeleid door het slagwerk van Andreas Wildhagen. Als dan vervolgens de beide bassisten zich erbij voegen en tot slot Nilssen-Love zelf, is het geluid intussen aangezwollen tot een heuse orkaan. 

In 'Fendika' is het tubaspeler Per Ake Holmlander die voor bijzondere momenten zorgt. Vibrerend, piepend en knarsend perst hij de meest bizarre klanken uit zijn instrument. De daaropvolgende solo's op altsax van Julie Kjar en op trompet van Thomas Johansson zijn van een ongenaakbare schoonheid, scherp en gevoelig tegelijk. Beide solo's kenmerken zich door een bijna bezwerende toon, ondersteund door een lome beat, waar het krachtige en hoekige slagwerk continu doorheen klinkt.

In 'Circle In The Round' komt de elektronica uitgebreid aan bod. De noiseklanken die Tommï Keränen hier produceert zorgen voor spannende momenten in combinatie met het beukende slagwerk van Nilssen-Love. Waarbij de strak geblazen akkoorden hier zorgen voor de broodnodige afwisseling van deze helleklanken. In de toegift 'Fortar Hardar', een concert op zich, gaat de groep nog één keer volledig los. Dit is het moment voor Klaus Ellerhusen Holm met een razende, scheurende solo op de baritonsax, ondersteund door Nilssen-Love en bassist John Rune Strom.

http://draaiomjeoren.blogspot.ru/2015/05/concert-code-rood-voor-het.html

Large Unit - Cafe OTO, 1.05.2015

London Jazz News

Drawing by Geoff Winston

There was absolutely no standing still with Large Unit, Paal Nilssen-Love's 11-piece Scandinavian big band. Powered by the corrosive, percussive rush of twin drums alongside two bull fiddles either side of Cafe Oto's stage area, Large Unit's brass front section - twin saxes, trumpet and trombone – was hurled in to the fray, blasting out and bellowing with structured abandon, reined in only by irrepressible, low-level tuba meanderings, gristly guitar and electronic spatters and washes.

Nilssen-Love's compositions, drawn from Large Unit's debut album, Erta Ale threw down a continuous train of challenges to the youthful band who flicked the switches between razor-sharp scored sections and the demands of maintaining improvised continuity with seasoned confidence. Austin Birds, Fendika and the title track were name-checked in set two, and the album, appropriately, is named after Ethiopia's 'Smoking Mountain' volcano which boasts twin active lava lakes.

Thomas Johansson (trombone) and Mats Älekindt (trumpet) revelled in quickfire jousting with windrush air blasts and high-roast sliding and wheeling solos. Two extended first set solos from guitarist, Ketil Gutvik, with a slew of vibrating, motorised feedback and Klaus Holm on alto sax, with fluttered fingerboarding and trilled, circular breathed repetitions gave way to a delicately strung, close conversation between Per Åke Holmander's tuba and Julie Kjaer's alto.

Drawing by Geoff Winston

This was an exhilarating, organic evolution, constantly shifting, yet always consummately articulate. Minimalist pulsed repetitions rubbed shoulders with thudding prog rock riffs and an orchestral jazz slant rooted in the ground-breaking excursions of Mingus, Bley and Tippett's Centipede. The textural variety and imaginative fluency was impressively wide-ranging, with introspective, exploratory episodes introduced to gain fresh vantage points in the fast-moving soundscape, before powering out with a fireball of pummelling energy.

Inviting parallels with Gustafsson's Fire! Orchestra and the Brötzmann Chicago Tentet, Large Unit are firmly positioned at the cutting edges of contemporary band activity, and like those two outfits, proved to be a formidable live experience, worth catching at any opportunity.

Geoff Winston

http://www.londonjazznews.com/2015/05/review-paal-nilssen-love-large-unit-at.html

Large Unit - Blå, Oslo, 12.11.2014

Paal Nilssen-Love Large Unit tar den helt ut i Oslo
(Salt Peanuts) 

Foto: Kjetil Valstadsve

Tid: Onsdag 12. november 2014 – Sted: Blå, Oslo – Med en invitasjon i lomma fra Sjøbygda kulturhus’ Eldbjørg Raknes og Moldejazz’ Jan Ole Otnæs kunne Paal Nilssen-Love etablere sitt eget band for to år siden.

Noen av oss hadde allerede sagt at dette var på tide – at Paal Nilssen-Love burde framstå som bandleder. Endelig skjedde det – her kunne Nilssen-Love få vise fram sine  egenskaper som strateg – som gruppeleder – og som musikalsk planlegger. Vi vet alle hvor sentral han har vært – og er – for band som The Thing og Atomic. Men han hadde et potensiale utover dette.

Svaret på invitasjonene kom med Paal Nilssen-Love Large Unit - en betegnelse som enkelte ynder å skape feiltolkninger av – men ikke vi. Et dreamband av unge og noe eldre impro-herrer som er av de beste Norden har å by på. Da bandet ble lansert første gangen skjønte flere av oss at noe helt nytt var på vei.

Siden første gangen vi hørte bandet i Molde har det utviklet seg til noe helt annet. To spor fra konserten i Molde kom tidligere i år ut på en CD-single EP, «First Blow», utgitt på PNL Records. Det var det aller første håndgripelige beviset på at med dette bandet var noe helt nytt i norsk og nordisk impro-musikk skapt. Men siden den gangen har dette elleve-manns-bandet tatt flerfoldige syvmilssteg. Hver gang vi har hørt dem har vi oppdaget helt nye sider ved bandet og blitt flyttet til totalt nye steder.

Nå platedebuterer bandet på ordentlig. 12. november ble vi derfor invitert til plateslipp. På det klassiske stedet Blå i Oslo, dette stedet som Paal sto så sentralt i, den gangen det var Oslos aller mest nyskapende scene. Den gangen Oslo var hvor det helt nye skjedde.

Plateslippet gjaldt selvfølgelig plate-boksen «Erta Ale», som allerede er anmeldt på salt peanuts*. Det skal sies at jeg ennå ikke har hørt boksen, anmeldelsen er gjort av andre peanøtter enn meg.

Med denne invitasjonen til plateslippet inviterte Paal Nilssen-Love oss egentlig til å se bakover i tid, og ikke framover. Til det Large Unit som det var på begynnelsen av 2014 da platene ble tatt opp, og ikke til det Large Unit som er i dag – og til det det vil bli til neste år.

Konserten understreket dette til fulle. Det ble helt feil å se bakover i tid! Fordi dette ble noe helt nytt. Large Unit ser framover, ikke bakover. Det jeg hørte denne kvelden er den tøffeste versjonen av Large Unit jeg noensinne har hørt. Akkurat samme musikere, og samme grunnleggende konsept. Allikevel så forskjellig. Dette ble enda en versjon av Large Unit som pekte inn i framtiden, ikke bakover til fortida!

Bandet demonstrerer for det første til fulle at impro-musikk krever aktiv lytting. Men velger du å bli med på ferden, gjør Paal det enkelt for deg å se og høre strukturene i musikken.

Mye av musikken er basert på «battles» mellom undergrupper – kvartetter mot hverandre, trioer som fighter, krangling mellom enkeltpersoner. Og masse medrivende musikk skapes på veien. Alt er der. Men der ligger også noe av problemet med å få denne musikken på plate. Musikken er like mye visuell som aural, og det visuelle forsvinner i platerillene.

Vi får to samfulle sett, spekket med musikk som gir assosiasjoner til metal rock, til andre storband innenfor impro-området, og som underveis ga meg inputs som fikk meg til å tenke på Charles Mingus-arrangementer.

Men uansett hvilke tanker man har, dette er Large Unit‘s musikk, noe helt eget, noe for seg selv. Eller likevel, en herlig syntese av alle de fri-musikalske storbanda – som Willem Breuker Kollektief, Instant Composers Pool (ICP), Peter Brötzmann Chicago Tentet osv. – som har herja på nordiske jazzscener de siste femti årene.

I motsetning til enkelte av disse er ikke teater en del av forestillingen. Musikken er i sentrum. Det er derfor nesten umulig å framheve enkeltmusikere i dette ensemblet. Fra frontfigurene Mats Äleklint og Thomas Johansson, Klaus Ellerhusen Holm og Kasper Værnes, via gutta i bakgrunnen, Børre Mølstad, Ketil Gutvik og ikke minst, Lasse Marhaug, og videre til bass&trommer-parene Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen på venstre side og Jon Rune Strøm  og sjefen sjøl på høyre.

Denne kvelden lot vi oss spesielt imponere av Klaus Holm og medlemmene i trioen KNYST! (Kasper Værnes, Christian Meaas Svendsen og Andreas Wildhagen). Lasse Marhaug er ofte lite synlig på scenen, men gud bedre for noen bidrag han leverer til musikken. De er i hvert fall ikke usynlige. Mats Äleklint og Thomas Johansson trives som fiskene i vannet i denne musikken. Børre Mølstad og Ketil Gutvik setter rammer og strammer opp musikken.

Men over det hele ruler sjefen over alle sjefer, Paal Nilssen-Love. Det verste er at det ser ut som han trives i rollen. Han fører skuta – ikke som en full sjømann – men som en fullbefaren skipper i ureint farvann. Og da ser det så lett og selvfølgelig ut. Det som kommer ut av de skrevne partiene og sammenflettingen av dem, kan ikke være på noen annen måte!

Den som kom for å få Paal i fri utfoldelse som et atomkraftverk på speed, slik vi er vant til å høre ham i så mange sammenhenger, får det i bare korte sekvenser. Vi savner det ikke. Vi får se utøveren Paal Nilssen-Love som ikke bare deler sin tilnærming til musikk på scenen med oss og sine medmusikere, men også lederen Paal Nilssen-Love som bruker andre musikere til å male ut sin musikk. Strålende gjort.

Jeg gleder meg allerede til neste gang. Så får jeg heller tilgi produksjonsapparatet bak Paal Nilssen-Love Large Unit som hadde somlet slik at vinyl-utgaven av plateboksen ennå ikke er klar.

Johan Hauknes

http://salt-peanuts.eu/consert/pnl-large-unit-bla/


Large Unit - Jazzhouse, Copenhagen, 27/10/2014

Kaos i stereo 
(anmelderen.dk)

Photo by Mathias Nielsen


Gæsterbooker Paal Nilssen-Love hævede selv niveauet for "Actionjazz"-festival yderligere med sin 11 mand høje Large Unit. Som en lidt mindre og mere excentrisk udgave af Fire! Orchestra svævede nordmændene gennem to timers overvældende kontrolleret kaos. I stereo.

Actionjazzens gæstebooker, Paal Nilssen-Love, dukkede for første gang selv op på festivalen til sidste uges maraton-jamsession, natten til lørdag. Og mandag aften havde hovedpersonen sat tid af til et af sine egne projekter, nemlig det store ensemble, som han ganske simpelt kalder "Large Unit", og som foruden den 39-årige trommeslager udgøres to håndfulde af Norges mestendels yngre jazztalenter.

Det 11 mand høje band udsendte sidste år livepladen, 'First Blow', der dokumenterede en optagelse fra Nilssen-Loves hjemby Moldes jazzfestival, og siden har han præsenteret "enheden" til diverse specielle begivenheder. Så når nu han selv rådede over programmet, var denne, hans egen festival, selvfølgelig et oplagt forum, hvor Jazzhouses store scene blev taget betragteligt i brug.

Med dette års to danske Fire! Orchestra-koncerter in mente var det svært ikke at læse forbindelsen ind mellem det skandinaviske kæmpeband og især dirigenten, Nilssen-Loves The Thing-bandmakker, Mats Gustafsson. Men Large Unit er ikke engang halvt så stort som dét orkester, og tilgangen til jazzen er om muligt endnu mere alsidigt og løsreven, end førnævnte swingfunderede stil.

Afrikansk vulkan

Nilssen-Love er naturligvis inspireret af den store Chicago-oktetten og -tentet, som Peter Brötzmann samlede i 90'erne, men hans egne excentriske kompositioner minder egentlig mere om Carla Bleys teatralske leg med atonalitet i orkesteropsætning. Og de cirka 50 siddende publikummer på Jazzhouse blev belønnet for fremmødet med hele to timers musik, centreret omkring Large Units aktuelle mastodontdebut, 'Erta Ale', der meget sigende er opkaldt efter en af Afrikas mest aktive vulkaner. Musikken var da også ofte i aktivt udbrud og dynamisk stereo med to trommeslagere og to bassister; Nilssen-Love og Jon Rune Strøm i venstre side af scenen, Andreas Wildhagen og Christian Meas Svendsen i højre.

I centrum var så en stående blæserkvartet af norske kapaciteter som Mats Äleklint på trombone, Thomas Johansson på trompet og kornet, Klaus Ellerhusen Holm på alt- og barytonsaxofon samt Kasper Værnes på altsax. Ja, og så blev den overraskende diskrete bund i lyden lagt af en af Skandinaviens ellers største elektroniske noise-magere og kunstnere, Lasse Marhaug, der senere på ugen optræder i foretagendet med det charmerende navn, Testicle Hasard. Og endelig stak Børre Mølstads tuba og Ketil Gutviks atonale guitar frem på strategiske steder. I et større hele ramte det kontrollerede (alle musikere spillede efter noder) kaos præcist, når de 11 mand buldrede og blæste igennem og spillede op mod den anden side af scenen.

Overbevisende magtdemonstration

Koncertens første og tre kvarter lange sæt bestod af tre kortere numre, der gav en idé om Nilssen-Loves måde at komponere på (samt ikke mindst hans hæsblæsende spil bag tønderne) – først actionjazzede interaktioner på tværs af scenen, efterfulgt af sammenbrud i musikken med plads til soloer fra de mange musikere, hvor især Äleklints imponerede på trombonen. Men ellers var det bare overvældende at overvære de nordiske brødre bygge videre på både Coltranes mysticisme og den mere ofte rockede jazz, et sted mellem Mahavishnu Orchestra, kraut og selvfølgelig Miles Davis, der fik en hilsen med på vejen i sangtitlen, ''Round About Nothing'. Eller når saxofonerne trådte frem i de skæve kompositioner og sendte tankerne i retning af Eric Dolphy.

Det andet sæt varede en hel time, og den første halve blev optaget af en ambitiøs tilsyneladende, ny komposition, der vist hed 'Rio'. Samtidig drejede Large Unit også mere i retning af det Thelonious Monk- og Duke Ellington-inspirerede swingudtryk, som Fire! Orchestra dyrker, også via marcherende trommer i stil med Davis' 'Sketches of Spain'-orkesterfase og førnævnte Bley. Marhaug fik også mere plads til drone- og noisepassager i dette andet sæt, men intermezzoerne lod mest til at være indlagt for at give de andre musikere et pusterum. Men det var så også noget nær det eneste, der var at udsætte på den overbevisende magtdemonstration fra kuratoren.

Mod slut blev der skruet op for intensiteten med frenetiske 'Culius', der kulminerede med en trommeduel mellem hvirvelfygende Nilssen-Love og hårdtslående Wildhagen, som var det Buddy Rich og Gene Krupa, der sad over for hinanden. Det var ikke trommespil for galleriet, men snarere anarki og et pludselig ikke længere kontrolleret kaos. Efter dén udladning havde Large Unit ikke behøvet give et ekstranummer, men det gjorde de 11 alligevel og spillede 'Fendika', der lød som Nilssen-Loves hyldest til Charles Mingus, inden alt ebbede ud i Gutviks metalliske guitarklimpren. Det var ikke bare Actionjazz-festivalens hidtil bedste koncert, det var også en af årets. Såmænd.

http://www.anmelderen.dk/anmeldelser/koncerter/pnl-large-unit-2014-jazzhouse 

Large Unit - Blow Out Festival, Oslo, 2014

Den vanskelige tredjerunden
(Salt Peanuts, 16. august 2014) 

Foto: Jan Granlie


BLOW OUT, OSLO, DAG 3: I går påsto kollega Johan Hauknes, at det var svenskene som til slutt gikk av med seieren i Blow Outs store musikalske landskamp. Men man skal ikke kåre en vinner etter halvgått løp. I går kveld var Blow Out inne i den vanskelige tredjerunden, og det er altfor tidlig å kåre en vinner før den er gjennomført.

Nok en kveld med fire band på scenen i det lille, intime klubblokalet MIR på Grünerløkka på Oslos østkant. Første par på scenen var en norsk/svensk konstellasjon bestående av den norske saksofonisten og klarinettisten Klaus Holm og den svenske gitaristen David Stackenäs. En kammermusikalsk åpning som var vakker, intens og inspirerende. Holm kjenner vi best fra bandet Ballrogg, mens Stackenäs i flere år har vært en toneangivende friimprovisator i nabolandet. Sammen skapte de en nesten magisk stemning, med Stackenäs «klimpring» på den akustiske gitaren og Holms fabuleringer på altsaksofon og klarinett. En nydelig åpning!

Deretter fikk vi igjen møte den britiske pianisten Pat Thomas. Denne gangen sammen med trioen SAKA som består av bassist Jon Rune Strøm, saksofonist Kristoffer Alberts og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen. Som stikkord for dette settet kan man godt sette energi. For her var vi inne i landskapet som de senere årene har vært konstruert av The Thing og likesinnede. Strøm er en jævel på bassen. Han hamrer og slår, samtidig som han legger grunnlaget for de andre musikernes reiser ut i et vitalt og rått landskap. Andersens trommespill ligger tett opptil det vi hører fra Paal Nilssen-Love. Han raser avgårde på turbofart uten sikkerhetsnett og skrupler. Og foran på scenen gjør Alberts energiske forsøk på å rette ut saksofonen. Det er en ytterst intens trio som svinger fantastisk hele veien. Og over det hele hamrer Pat Thomas over tangentene, så man nesten kan høre de rope om hjelp.

Tredje sett denne fredagen var med den danske, nå Trondheimsbosatte, saksofonisten Mette Rasmussen. Her på salt-peanuts har vi tidligere berømmet denne unge energibunten av en saksofonist (se rapportene fra Hagenfesten). I går beviste hun nok en gang at hun er et av de største saksofontalentene på denne kloden nå om dagen, og et endelig bevis på at kjønn og musikk ikke har stort med hverandre å gjøre. Vi har tidligere sammenlignet henne med Albert Ayler, men i går var hun adskillig nærmere Peter Brötzmann i sine mange eksplosjoner. Hun behersker altsaksofonen til fulle, og vrenger og frir på frijazzen som nesten ingen andre. Likevel er det en mening bak det hele. Hun har et hode fullt av ideer som hun klarer å forfølge helt ut, noe som er en bragd i seg selv.

Etter tre band denne kvelden regnet vi det som uavgjort mellom Norge, Sverige, Danmark og England.

Siste band ut denne salige fredagskvelden var festivalorganisator Paal Nilssen-Love med sitt «ministorband», Large Unit. Dette er en samling relativt unge musikere som under «den gale professor» Nilssen-Loves ledelse gjør hva de kan for å rive ned de lokalene de befinner seg i. At bandet, som teller ikke mindre enn 11 musikere, i det hele tatt fikk plass på scenen på MIR må regnes som et mirakel, men plass fikk de, og selv om de ikke reiv ned gamle Musikkens Hus, så var det ikke langt unna.

Bandet består av bassistene Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen, gitarist Ketil Gutvik, electronicamaestro Lasse Marhaug, trombonist Mats Äleklint, kornettist Thomas Johansson, tubaist Børre Mølstad, saksofonistene Klaus Holm og Kasper Værnes og trommeslagerne Andreas Wildhagen og Paal Nilssen-Love. Og det var her landskampen skulle avgjøres.

Spenningen var til å ta og føle på allerede fra avspark. Bandet gikk ut i hundre og økte på etterhvert. Solistene sto fram på rad og rekke og avleverte en rekke eksplosjoner og energiutladninger, og bak det hele styrte og svettet Nilssen-Love bandet gjennom noen av sine «skisser» eller komposisjoner. For det er «skisser» og komposisjoner denne gjengen holder på med. At et frilynt improvisasjonslag som dette oppererer med «blekker» kunne virke noe merkelig, men muligens var det eneste mulighet kapellmesteren hadde for på noen som helst mulighet til å kunne styre skuta fra sin posisjon bakerst på scenen.

Og styrt var musikken, selv om solistene fikk god plass å boltre seg på. Og uten forkleinelse for noen av de dyktige musikerne, må vi innrømme at det skal mye til å overgå trombonist Mats Äleklint i hans energiutladninger. Under en konsert med The Thing XXL i fjor, utropte saksofonist Mats Gustafsson Äleklint til verdens beste trombonist i dag, og etter å ha hørt han denne kvelden kan vi ikke vært mer enig med den svenske bråkebøtta. Det er ingen som går utenpå Äleklint! Hans kreativitet og energi er ut av en annen verden, og med han som viktigste og mest brukte solist, måtte denne kvelden ende i pur glede.

Når vi nå begir oss ut på oppløpssiden av årets Blow Out, forbereder vi oss på nok en serie med strålende konserter. Fra kl. 15:00 i dag, skal vi få med oss den nederlandske krafttrombonisten Wolter Wierbos, trioen Gutvik/Strandberg/Backer (begge disse konsertene på Cappelens Forslag), før kveldskonsertene på MIR gir oss Strandberg/Sandell/Thorman, Nystrøm/Johansson/Storesund/Laihonen og Ketil Gutvik solo, før det hele rundes av med verdens beste rockeband, nederlandske The EX. Vi gleder oss, og så gir vi blanke i landskampen. Her er det en helt annen idrett som skal utføres!

Jan Granlie

http://salt-peanuts.eu/consert/den-vanskelige-tredjerunden/

Ballrogg - Bergen, Norway, 2010

Robert Wyatt Blog

Wednesday I went to a marathon contemporary music concert in Bergen, mainly to hear Ballrogg, being Klaus Ellerhusen Holm (sax, clar) and Roger Arntzen (bass). Arntzen is known from In the Country and I heard Holm with Holm/Storesund/Narvesen (Norwegian link) a couple of days ago. They played music from their new CD called "Insomnia" (Bolage 2010). A very fine concert (and album!) indeed, and even if a lot of the material is pretty far away from jazz, I will still call it contemporary jazz. Check them out on Myspace, and you´ll find a short video from the concert on YouTube too.
Please remember double l´s and g´s when searching for Ballrogg on the net!

This night was some kind of kick off for the Borealis festival too, and composers Helmut Lachenmann, Gerhard Stäbler and Kunsu Shim were all present. I´ll just have to admit it was all a bit too much for me, and I even had to hide in the cafe for a while, when Kunsu Shim and Borealis boss Alwynne Pritchard wanted volunteers up on the stage!
Applause, humming and some foot stomping is OK, but never involve the audience in the show! Please!

http://wyattandstuff.blogspot.ru/2010/02/ballrogg.html